Gunnar Tjomlid støtter metodikken i utskjelt tilbaketrukket onani-studie
Av de mange rare historier vår tid har å tilby, finner man nå en om den svenske PhD-studenten Karl Andersson ved Manchester universitet, som har laget en studie av den heller lugubre sorten. Den ble fagfellevurdert og ansett som god nok til å bli publisert i en akademisk journal.
Ok, hold deg fast..
Andersson skrev en detaljert dagbok om hvordan det var å onanere til japansk animert overgrepsmateriale av barn. Hvor og når han gjorde det, og hvor lang tid det tok før han fikk orgasme. Det hele minner om en slags bisarr variant av Alfred Kinsey sine syke eksperimenter. Dette gjorde han i tre måneder for deretter å lage den såkalte studien som beskriver hvordan det hele var.
I wanted to understand how my research participants experience sexual pleasure when reading shota, a Japanese genre of self-published erotic comics that features young boy characters.
Andersson har i lang tid vært aktiv innen et miljø som deler overgrepstanker om unge gutter. I 2012 ga han et intervju til Vice magazine hvor han forteller om sin nettside “Breaking boys news.” Slik beskriver journalisten nettsiden:
“One of the many hugely disturbing websites that greeted me was breakingboynews.com, which is essentially made up of violent, sexual headlines about young boys, illustrated with pictures of pre-pubescent boys in sexualised poses, half-naked and occasionally not wearing any pants. It's not technically child porn, but it is really fucked up. And the pairing of headlines about 14-year-old boys' anuses with pictures of 10-year-olds in skimpy Speedos only seems like it's intending to provoke specific thoughts from a specific group of people.”
Det er ingen grunn til å skjønnmale Andersson. Han faller lett under diagnosen pedofili, og er lystene vedvarende slik som vi her ser, styrker det diagnosegrunnlaget.
Andersson har i sin “studie” benyttet postmodernismens favoritt, autoethnography, som da er en metodikk hvor den individuelle opplevelsen blir forsøkt brukt som en lærdom hele samfunnet kan ha nytte av. Det reneste vås.
Et lite utdrag av hva som kan blir fagfellevurdert går som følger:
I continued in bed, arranged the pillows until I was in a comfortable position, a bit ceremonial. ... The boy is now observing Tokio-kun through the window, on the veranda, while jerking off. He slips on the snow and is discovered. Tokio-kun angry, but also excited even as he keeps repeating ‘I’m not homo!’. The boy who has admitted to everything has nothing to lose, so he throws himself over Tokio-kun and starts sniffing his cock and licking his smooth balls, and while waiting for the shot I came!
Alle de store avisene i England har dekket saken, men i Norge er det ingen dekning fra de etablerte medier, noe som er merkverdig da han fikk støtte til dette "arbeidet" av blant annet en norsk professor innen kjønnsforskning, Elisabeth Lund Engebretsen. Hun er aktiv i Miljøpartiet De Grønne, og som “Nameless” på Twitter viser til var Engebretsen sentralstyremedlem i Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold fra 2018 til 2020.
Engebretsen sier til Khrono at det blir feil av henne å kommentere en sak som er under gransking.
— Jeg har gitt tilbakemelding på et essay skrevet for et ph.d.-kurs jeg underviste i. Jeg har ikke hatt noe å gjøre med selve forskningsprosjektet eller fagfellevurderingen av artikkelen som ble publisert, skriver Engebretsen i en SMS til Khrono.
Anderssons studie kan ikke forsvares, det er egentlig bare en pedofil manns onani-dagbok. Men, så har vi Gunnar Tjomlid som mener denne type forskning er viktig for å forstå pedofile.
Alice Sullivan som er professor i sosiologi ved University College London, sier det å onanere til bilder av unge gutter og fremstille det som forskning, normaliserer pedofili. “Onani er ikke en forskningsmetode, det er kun onani. Folk som forsøker å forsvare artikkelen med argumenter om akademiske ytringsfrihet, forstår ikke hva det er og hvorfor det betyr noe”, sier hun.
Men for vitenskapsoraklet Tjomlid er denne forskningsmetoden grei skuring, og i samme slengen slår han og et slag for animerte overgrepsbilder, noe han selv har sett. Hvordan han fant det og hvorfor han har sett det er uvisst.
Jeg har selv sett slik manga (altså tegninger) som involverer (fiktive) barn, og jeg synes det er ekkelt og frastøtende, og kan ikke forstå at noen oppsøker slikt materiale.
Når han her som alltid sier det ikke finnes noen forskning på faren ved å la denne typen materiale komme i omløp, tar han ikke bare feil. Han vet så utmerket godt det ikke stemmer.
Ta for eksempel dette som et eksempel, det er ikke nødvendigvis animerte overgrepsbilder alt hva de har sett på, men begrunnelsen for å se på det er den samme:
Studier fra Mayo Clinic i USA viser at 30% til 80% av de som så på overgrepsbilder og 76% av personene som ble arrestert for det på Internett hadde misbrukt barn. Flere forskere understreker at fantasier er en viktig forløper for barnemishandling (Howells, Day, og Wright, 2004; Marshall, 2006; Howitt & Sheldon, 2006).
Men for Tjomlid kommer pedofiles rettigheter før barnas rettighet til å leve i et samfunn som beskytter de:
“Fordi det handler om ytringsfrihet. Selv om trykking av Muhammedtegninger kan trigge voldelige reaksjoner, så må vi ikke forby det. Og selv om animert barneporno hypotetisk sett kan gjøre at enkelte forgriper seg på barn, så må vi likevel tillate det.!”
Dr Elena Martellozzo, førstelektor i kriminologi ved Middlesex Universitet, forteller her hva hun mener om at pedofile burde ha tilgang til animerte overgrepsbilder:
«Jeg er overrasket over at intelligente mennesker har tenkt på dette. Det er en krenkelse av et barns sikkerhet.
«Vise usømmelige bilder av barn i noen sim helst form kan øke etterspørselen.
«Så det kan ha motsatt effekt. Vi mister øyet på handlingen. Vi har lært gjennom erfaring at noen ganger kan uanstendige bilder utløse en økning i behovet for å ville mer. Det kalles syklus av misbruk. Det kan utløse et enda sterkere ønske om å ønske å ha sex med et barn. Hvis vi legaliserer disse bildene så normaliserer vi hele prosessen.»
Syklus av misbruk, det er en klassisk spiral av tanker hos pedofile. Jo mer de tenker på overgrep, jo sterkere blir tankene. Det burde Tjomlid vite for det er elementært. Det kalles også selvgrooming, prosessen som ofte fører til overgrep.
12 mai 2003 var Holly Maria Jones på vei hjem fra besøk hos en venn i den canadiske byen Toronto. Hun ble kidnappet mens hun passerte huset til Michael Briere, som voldtok og kvalte henne. Han innrømmet senere under politiavhør at like før han kidnappet Holly så hadde han sett på bilder/filmer av seksuelt misbrukte barn på Internett, og jo mer han så – jo mer ville han å gjøre det han så i de bildene.
Slik beskrev han prosessen:
“It’s not like I was pinpointing this little girl….that night, I must have viewed some material beforehand. And I just got excited, and just went. I need to go out and see if I….With time, and I don’t know that it is for other people, but for myself, and I would say that yes, viewing the material does motivate you to do other things…. The more I saw it the more I wanted it.”
Holly ble kun 10 år gammel.