Gunnar Tjomlids overgrepsstøttende tanker
Er en pedofil handling alltid gal? Er alle seksuelle relasjoner mellom voksne og barn skadelige? Vi er lært opp til å fordømme enhver seksuell handling mellom voksne mennesker og barn/ungdommer. Media pumper oss nesten daglig full av påstander om at barn som har hatt seksuell kontakt med voksne er blitt ødelagt for livet og dypt traumatiserte. Dette er en av årsakene til at folk så til de grader avskyr pedofile, fordi vi er «hjernevasket» til å automatisk anta at et barn som har opplevd sex med en mye eldre part tar skade av dette. Forskning viser at dette langt i fra er korrekt.
Eventuelle negative ettervirkninger av seksuell handling mellom eldre/yngre er i stor grad en effekt av samfunnets fordømmelse av handlingen, ikke handlingen i seg selv. Ettervirkningene er også i de aller fleste tilfeller ikke-eksisterende eller svært små, og samfunnets kollektive fordømmelse av slike forhold/handlinger er derfor ikke forsvarlig.
Poenget mitt er altså ikke at det skal forsvares eller aksepteres at voksne har sex med barn, men at den almenne oppfatning om at slike barn blir ødelagt for livet etter å ha vært med på noe slikt, er feil.
Det du nettopp leste er utdrag fra forskjellige bloggposter Gunnar Tjomlid har skrevet. Han er den som stiller spørsmål om seksuelle overgrep mot barn alltid er galt. Eller “seksuelle relasjoner” som han så pent kaller det.
Forskning på et norsk pedofilt nettsted
Liv Marion Ofstad Bjørgans masteroppgave i psykologi, “Pedofil kjærlighet kjenner ingen grenser: En induktiv tematisk analyse av en norsk nettside om pedofili“, viser klart og tydelig hva pedofili-aktivisme er. Gjennom hennes forskning får vi bli med på en reise i virkelighetsoppfatningen hun fant på en norsk aktivistside for pedofili.
Nettsiden ble startet sommeren 2006 av to anonyme menn og en kvinne – samme år og sommer som Tjomlid begynte å blogge.
“Den 9. juli 2006 la jeg ut en bloggpost ved navn «En pedofil jævel?«. Det var starten på denne bloggen“, skriver Tjomlid. To år senere hadde han hele 70 bloggposter om temaet, og i de ble det pedofile nettstedet Ofstad Bjørgan undersøkte flere ganger sitert og brukt som kilde, mens bildene av lettkledde barn fra siden flere ganger ble brukt av Tjomlid som illustrasjoner.
I dag har han 121 bloggposter om dette, noe som er naturlig med tanke på hvorfor han startet sin blogg, for som han selv sier: “Mye av grunnen til jeg startet bloggen var en trang til å si noe mot all det ensidige og unyanserte hatet mot enhver person som ble stemplet som pedofil eller deltaker i en hvilken som helst seksuell handling med en mindreårig.”
Tjomlid skriver han forsøker å tale pedofiles sak, og presiserer at selv om han ikke er pedofil er han stolt av at han har en “stemme som gjør at folk ender opp med å tro nettopp det. Det betyr at jeg gjør noe riktig her i verden.”
Mye av hva han skriver om dette har et konspiratorisk syn, hvor samfunnet blir sett på som den virkelige overgriperen gjennom sitt hyklerske syn på pedofile og barns seksualitet.
Samfunnet fremstilles som om det har skjulte hensikter med sine lover på området, og det er for Tjomlid “liten tvil om at samfunnets kollektive frykt for barns seksualitet brukes som brekkstang for politiet til å få mer og mer innsyn i ditt og mitt privatliv“.
For eksempel så mener han at dette sitatet fra den pedofile nettsiden oppsummerer “på en veldig fin måte hva som er problemet med dagens lovgivning” når det gjelder overgrepsbilder:
Det er de pedofile man vil til livs, og barnepornografiloven er midlet til å oppnå dette. Man kriminaliserer ideen om at barn kan fremstilles og oppfattes som seksuelle individer. Dermed kriminaliserer man også pedofili.
Denne påståtte undertrykkelsen av barn og pedofiles seksualitet ble et gjennomgangstema i Ofstad Bjørgans studie, da nettsiden hun undersøkte la stor vekt på det. “Opplevelsen av samfunnet som en undertrykker og forfølger kan være en del av forklaringen på hvorfor det er vanskelig å få pedofile til å samarbeide om endring av sitt atferdsmønster“, skriver hun.
Når Tjomlid kjemper for rettighetene til pedofile, kan det for eksempel være deres rett til å oppbevare og benytte overgrepsmateriale i form av bilder eller video:
“Bør man ha rett til å oppbevare barneporno til personlig bruk? La meg først presisere at jeg ikke selv kan forstå at noen mennesker skulle ønske dette. Likevel er det nettopp dette ytringsfrihet og rettferdighet dreier seg om, nemlig å ivareta rettighetene til de som er annerledes enn deg selv, og som har meninger og syn som ofte kan bryte med alt man selv føler er riktig.” – Gunnar Tjomlid
Han ønsker altså et samfunn hvor folk fritt kan oppbevare videoer, bilder og hva de måtte ønske av barn som blir voldtatt, holdninger han fremmer under noe så edelt som ytringsfriheten.
Når det gjelder lovene på området mener Tjomlid de “skal beskytte barn mot overgrep fra voksne, men ikke drepe den seksuelle nysgjerrighet hverken mellom barn av samme alder eller mellom parter av ulik alder.”
En ting er at han der skriver at pedofiles seksuelle nysgjerrighet ikke skal drepes – utrolig nok i seg selv. En annen er hans ord om at lovverket skal beskytte barn mot overgrep – selvmotsigende da Tjomlid mener det pedofiles ytringsfrihet som bør først, på bekostning av barnas trygghet:
“Fordi det handler om ytringsfrihet. Selv om trykking av Muhammedtegninger kan trigge voldelige reaksjoner, så må vi ikke forby det. Og selv om animert barneporno hypotetisk sett kan gjøre at enkelte forgriper seg på barn, så må vi likevel tillate det.!”
Hva med hans normalisering, for vi er alle litt pedofile i følge Tjomlid. For eksempel er det å benytte sexdukker utformet som barn noe den alminnelige mann og kvinne gjør:
“La norske menn og kvinner leke med sine sex-dukker, selv når de er utformet som barn.” – Gunnar Tjomlid
Ofstad Bjørgan sier slike holdninger “er med på å normalisere pedofili ved å gjøre pedofili til noe som er felles for alle.”
Er det overgrep eller kjærlighet
En annen holdning som forsøkes forandret er hvordan vi ser på pedofile.
“En pedofil føler en kjærlighet og seksuell tiltrekning til barn, og fordi de vet at seksuell handling med et barn kan skade barnet, holder de seg som regel alltid i livslangt sølibat, hvertfall når det gjelder barn. Går man til det skritt å voldta et barn, er man først og fremst voldtekstforbryter, ikke først og fremst pedofil.” –Gunnar Tjomlid. NB: Tjomlids link til det pedofile nettstedet er fjernet.
Ofstad Bjørgan fant at nettsiden hun undersøkte skiller klart mellom sex og voldshandlinger, noe Tjomlid og konsekvent gjør når det gjelder pedofile overgrep, slik som i eksemplet ovenfor.
Hun sier pedofile må lære at det de tror er et kjærlighetsforhold, er overgrep med alvorlige konsekvenser for barna
I skillet som forsøkes å skapes mellom den seksuelle handlingen og voldtekt er førstnevnte så godt som alltid uproblematisk for Tjomlid. Her et eksempel hvor han sammenligner barns opplevelse av voldtekt med fysiske kjærtegn som kos, massasje eller kløing:
“Selvsagt skal ikke voksne ha sex med prepubertale barn. Men når det først skjer må vi slutte å gjøre “sex” til det farlige. Jeg kan ikke tenke meg at det er noe som helst i et menneske som oppfatter sex i seg selv som problematisk, like lite som massasje, kos, kløing eller andre fysiske kjærtegn.” –Gunnar Tjomlid
Når Tjomlid inviterer til tanken om at den rette kontekst finnes hvor barn ikke opplever seksuelle overgrep negativt, er det viktig for ham å beskrive overgrepet som noe annet. Et bredt spekter av kjærtegn kaller han det:
“Og sex må ikke omhandle samleie, det er et veldig snevert syn på sex. Det synes jeg også er et problem i disse diskusjonene, fordi man så fort tenker at sex er å “knulle” et lite barn. Jeg tenker mer på det som en bredt spekter av kjærtegn som gitt riktig kontekst ikke må oppleves negativt av barnet.” –Gunnar Tjomlid
“Ved å beskrive et seksuelt forhold mellom barn og voksne som et kjærlighetsforhold, legitimeres overgrepshandlingen”, sier Ofstad Bjørgan.
Tar barn skade av seksuelle overgrep?
Det er altså etter en prosess med moralsk nøytralisering at den opprinnelige moralske dissonansen kan forsvinne, og legge grunnlag for normalisering av tvilsom atferd. –Kvalnes, 2015.
Disse “pedofile kjærtegnene” Tjomlid beskriver er for andre kjent som seksuelle overgrep. Voldtekter.
Men i en verden hvor det forsøkes å skape en overbevisning om at barn ikke tar skade av seksuelle overgrep, er verdi-nøytrale ord gunstige å bruke.
Dermed benytter han utrykk som “seksuelle relasjoner mellom voksne og barn”. Det er nøyaktig hva som ble anbefalt i Rind-98 studien, som er den mest kjente “vitenskapelige” pro-pedofile studie. Den anbefalte uttrykket “child-adult sexual relation» da det skulle være moralsk nøytralt.
Rind-studien er gjennomslaktet pseudoforskning som blant annet hevder at barn kan gjøre et informert samtykke til sex med en voksen, og at de sjelden tar skade av det. Som Jan Sunder Halvorsen skrev i Tidskriftet er “forfatternes nære forbindelse til pedofile miljøer og deres engasjement og sympati med spørsmål rundt pedofil virksomhet er klar og tydelig. Det er en plausibel forklaring at det spesielle syn de tre forskerne av Rind-studien har på seksuell omgang med barn har påvirket deres forskningsresultater.”
Ofstad Bjørgan viser den pedofile nettsiden brukte mye tid til å fortelle om Rind-studien.
Tjomlid bruker og mye tid på den (1, 2, 3, 4, 5, 6), slik som i eksemplet under hvor han hevder det er den eneste store studie om barns skadevirkninger fra seksuelle overgrep. Det er selvfølgelig ikke tilfellet, derimot er det den eneste store studie som hevder at barn sjelden tar skade.
Og som alltid er den seksuelle handlingen helt ufarlig for Tjomlid – selv ved brutale voldtekter:
“Tar barn som regel skade av å ha sex med en eldre part? Så vidt meg bekjent er ikke dette korrekt. Den eneste virkelig store studien på området (Rind et al), viste nettopp at denne type seksuelle opplevelser hadde svært liten, om noen, negativ innvirkning på barn når de ble eldre. Men her hadde man selvsagt filtrert ut tilfeller av alvorlige overgrep fra noen i nær familie, brutale voldtekter av små barn osv. I disse eksemplene vil skaden kunne være stor, men da er det ikke den seksuelle handling i seg selv som skader, men derimot misbruk av tillit, vold, tvang etc.” –Gunnar Tjomlid
Kanskje er det til og med positivt for barn å bli seksuelt overgrepet?
Når Tjomlid skriver at han har vanskelig for å tro at en femåring kan oppleve “sex med en voksen som noe rent positivt“, er han snar med å legge til at for barn ned i ti års alderen er det kanskje annerledes:
“Når det gjelder din personlige opplevelse så må jeg presisere at jeg ikke har noe problem med å forstå at det opplevdes traumatisk. I en så ung alder har også jeg vanskelig for å tro at noen kan oppleve sex med en voksen som noe rent positivt. Men når man er 10, 11, 12, så er jeg ikke lenger så sikker. Når man er 13, 14, 15 så mener jeg det” helt åpenbart er en stor andel som vil kunne ha en positiv opplevelse av sex med noen 5+ år eldre, selvsagt helt avhengig av de involverte, rammene rundt osv.” –Gunnar Tjomlid
“I den rette kontekst hvor det ikke er tvang, manipulasjon, misbruk av tillit, vold, påføring av smerte etc, så kan sex mellom et barn og en eldre part være helt ufarlig og kanskje også positivt“, skriver Tjomlid, mens han linker til et utenlandsk pedofilt nettsted som dokumentasjon for sitt avvikende synspunkt.
Han gir dermed en åpenbar støtte til overgrepstankene pedofile har. Tankene som forteller at det finnes “den rette kontekst” og så lenge vold ikke brukes kan det være positivt for barnet.
Det er din skyld
Midt i denne galskapen blir du som stiller deg kritisk til disse tankene faktisk stilt til ansvar for skaden du da påfører barnet. Du er den som lager skaden med dine hyklerske holdninger. Du er den som bør revurdere dine tanker. For den pedofile handlingen gagnet barnet som ikke var skadelidende før du kom inn i bildet med dine tabubelagte holdninger.
Å skyve skadegrunnlaget over til samfunnet er noe som går igjen i all pro-pedofil litteratur, og nettstedet som Ofstad Bjørgan undersøkte er ikke noe unntak. Som hun skriver kommuniserer det “et budskap om at barn ikke tar skade av sex med voksne, og legger skylden for at barn blir skadet over på voldsutøvere og samfunnets reaksjoner på seksuelle forhold mellom barn og voksne.”
For Tjomlid er det alltid eksterne faktorer som lager den største eller all skade hos barna. Ta bare Lommemannen som et eksempel. Der er det foreldrene til barna som ble misbrukt som har skylden for at det ble traumatisk. Foreldre, støtteapparat og samfunnet – ikke Lommemannen:
“I tilfellet Lommemannen så er penisberøring (som de aller fleste av tilfellene gjelder) på ingen som helst måte en ødeleggende opplevelse i seg selv. Det er foreldre, støtteapparat og samfunnets generelle problematisering som skaper traumer hos barna.” –Gunnar Tjomlid
Ofstad Bjørgan skriver at “strategien er å uttrykke at samfunnet deltar i lik eller verre utnyttende atferd enn det pedofile beskyldes for, for med dette å framstille samfunnets fordømmelser som hyklerske eller irrelevante, og dermed selv bevare et godt selvbilde.”
Samfunnets feilaktige holdninger settes gjerne i sammenheng med historien, slik som når Tjomlid skriver at feilen ligger i puritansk kristendom som da er roten til at overgrep mot barn begås:
“Lommemannen har tråkket over mange moralske grenser og har gjennom tvang og grovt misbruk av barns tillit gjort seg skyldig i såkalte seksuelle overgrep, selv om den seksuelle delen ikke er det relle problemet her. Vårt samfunns sex-paranoia med røtter i bl.a. puritansk kristendom og en grotesk vrangforestilling om barn som uskyldsrene hvite engler, er årsaken til fryktelig mye vondt. I tillegg til at dette påfører ofrene unødvendig skade, så er det etter mitt syn med stor sannsynlighet også roten til at slike handlinger begås i utgangspunktet.” –Gunnar Tjomlid
“Ved å bruke historien, slik som kristendommens synd, for å forklare utviklingen av det negative synet på pedofile, skaper nettsiden en forklaring på hvorfor pedofile støtes ut av samfunnet uten at denne innebærer skaden de kan påføre barn”, skriver Oftad Bjørgan.
Tjomlids bloggposter er fylt til randen av denne ansvarsfraskrivelsen – her er et annet eksempel:
“Men jeg kan ikke se logikken i at en isolert sett uskyldig seksuell handling skal kunne påføre skade. Nei, det er den andre delen – tvang, misbruk av tillit og eventuell frihetsberøvelse, som påfører skade. I tillegg kommer da den etterfølgende psykologiske voldtekt fra foreldre, støtteapparat, media og samfunnet generelt. Samfunnets kollektive redsel for seksuelle handlinger hvor barn er involvert er i mine øyne den største årsak til de negative ettervirkninger en slik opplevelse måtte gi. (Jeg ser da selvsagt bort fra rent voldelige handlinger med fysisk ødeleggende og smertefull penetrering og andre grusomheter.)” –Gunnar Tjomlid
Den “kollektive redselen for seksuelle handlinger hvor barn er involvert” som Tjomlid der beskriver som den største årsak til negative ettervirkninger av overgrep, har han en løsning på. Barn bør sosialiseres med voksne når det gjelder sex:
“Hvis det var normalt at foreldre hadde sex åpenlyst i samme rom som barna oppholdt seg, eller man viste sex på TV og i blader helt usjenert, så tror jeg vi alle hadde hatt et helt annet forhold til sex. Det at man aldri ser sex eller snakker høyt om sex/onani etc, gjør at man fra liten av får et tabuforhold til dette selv om man ikke vet hva det er eller en gang vet at det eksisterer. Personlig savner jeg studier fra miljø hvor man har et mer liberalt forhold til sex, f.eks. liberale nudistfamilier etc. Hvordan oppleves barn/voksen-sex i slike miljøer? Er senskadene mindre fordi barna har en større forståelse for sex?” –Gunnar Tjomlid
Ofstad Bjørgan fant det samme i sin forskning. Det pedofile nettstedet ser på seksuell sosialisering som en viktig del av sosialiseringen av barn.
Tjomlids teori om at senskadene etter overgrep kanskje er mindre i liberale nudistsfamilier fordi barna har en større forståelse for sex, bygger igjen opp de kognitive forvrengningene som går igjen hos pedofile.
Ofstad BJørgan beskriver det som en moralsk rettferdiggjøring hvor “det er til barnets beste” blir brukt som argumentasjon for at pedofile kan lære opp barn innen sex.
Retorikk vs kognitive forvrengninger
Så har man det store ankepunktet mot at Tjomlid bedriver pedofili-aktivisme, for han sier klart fra at han er mot overgrep. Dermed skulle vel alt være greit?
Så enkelt er det dessverre ikke, for ser man på hvordan pedofiles virkelighetsoppfatning dannes vil det fort bli klart hvor lite det betyr når han skriver han er mot overgrep, i en sammenheng hvor det og står at negative ettervirkninger av “sex mellom barn og voksne” er ikke-eksisterende eller svært små. Det handler om hvordan sykdomsbildet til pedofile medfører de henter ut den informasjonen som passer og bekrefter overgrepstankene.
Først må man huske på at pedofile overgripere har en større mengde kognitive forvrengninger enn andre overgripere, og dermed bruker mer tid på å bygge dem opp. Det kan beskrives som selvgrooming, prosessen som som ofte fører til at overgrep blir begått.
Samtidig viser implisitte teorier som forteller hvilke overgrepsstøttende kognisjoner seksualforbrytere har, at informasjon som bekrefter overbevisninger og ønsker pedofile har, blir innhentet og lagt vekt på.
For eksempel i avsnittet under vil kun en del få oppmerksomhet og feste seg som en etablert struktur – Tjomlids klare standpunkt om at så godt som ingen barn som har blitt seksuelt misbrukt har tatt skade av det:
“Ingen steder i min blogg forsvarer jeg sex mellom voksne og barn. Jeg stiller spørsmål ved om det alltid er skadelig for barnet, og viser til dokumentasjon som viser at de aller fleste som har opplevd sex med voksne i ung alder ikke tar skade av det, men forsvarer likevel ikke at dette skjer.”
Ofstad Bjørgan viser til at den norske og andre pedofile nettsider også gir uttrykk for at pedofile må være lovlydige og ikke seksuelt misbruke barn, for fokuset er å skape et skille. Voldtekt og tvang på den ene siden – pedofil kjærlighet med det samtykkende barnet på den andre.
Med tanke på hva pedofile kan lese hos Tjomlid – alt fra “groteske vrangforestillinger om barn som uskyldsrene hvite engler“, som da har den underforståtte meningen at barn egentlig er litt dirty, til de gjentatte beskjedene om at overgrep kan være positivt for barnet, gjør Tjomlids blogg til et farlig sted for deres sykdomsbilde.
Man kan bare håpe at pedofile ikke leser hans blogg, men som Tjomlid flere ganger viser til – slik er det dessverre ikke.
Referanser til sitat fra Gunnar Tjomlid brukt i begynnelsen av artikkelen: