I september 1977 holdt den engelske psykologforeningen en konferanse på universitetet i Swansea som het “The International Conference on Love and Attraction”. Temaet var kjærlighet og tiltrekning, og konferansen ville vel ha forsvunnet ut av historiebøkene var det ikke for en ting. Den hadde en del som omhandlet barns seksualitet og pedofili, og der var de fleste foredragsholderne kjente pedofili-aktivister. Engelsk media kastet seg over saken, og i uken før konferansen kom det artikler som viste at blant annet Tom O’Carroll fra den engelske organisasjonen Paedophile Information Exchange (PIE) skulle holde foredrag.
Konferansen skulle vise seg å bli kjent som det øyeblikket hvor folk i England fikk kjennskap til at det fantes personer som kjempet for sin påståtte rett til å seksuelt misbruke barn. Eller som pedofili-aktivistene sa – barnas rett til å dele sin undertrykte seksualitet med hvem de måtte ønske.
En annen person som var tilstede var Thore Langfeldt. Han holdt og foredrag om barns seksualitet og pedofile overgrep – noe han beskrev som seksuelle forhold mellom barn og voksne.
DEL 1 – Power to the people
På 1960-tallet startet en seksuell frigjøring hvor de tradisjonelle normer og institusjoner som ekteskapet ble utfordret. Men det var ikke bare voksnes seksualitet som skulle frigjøres. Barn hadde og seksuelle rettigheter, og hos mange med liberale holdninger ble de oppfordret til å dele sin seksualitet sammen med voksne. Det ble sett på som viktig for barnas utvikling.
Dette var foreldre som oftest trodde de gjorde det rette for sine barn, noe artikkelen “The Sexual Revolution and Children – How the Left Took Things Too Far” gir et godt bilde av. Samtidig forteller den hvordan det skadet barna.
Innen akademia kom det studier som fortalte at barn var hyperseksuelle fra det øyeblikket de ble født. Før den tid var det hovedsaklig kun sexologen Alfred Kinsey som hadde hevdet dette i bøker og studier som medførte at verden ble opplyst om barns seksualitet gjennom informasjon fra overgripere.
Hans tese gikk ut på at jo tidligere barn har sex, jo bedre er det. Tidlig start gir rolige, reflekterte og trygge barn, hevdet han.
Kinsey mente at barn var ekstremt seksuelle og har orgasmer fra dag en, noe han fant ut gjennom intervjuer fra “adult males who have had sexual contacts with younger boys”. Dette var menn som misbrukte over 300 barn under pubertetsalder – 77 av dem var under 5 år.
Kinsey var fiksert på orgasmer og ga overgriperne, eller “technially trained persons” som han beskrev dem, stoppeklokker så de kunne sjekke hvor raskt barn fikk “orgasme”. De ble målt til et gjennomsnitt på 2.62 minutter.
“Orgasmene” ble beskrevet som at barna gråt, skrek og hadde krampetrekninger i hele kroppen. Babyer på 5 måneder ble observert å ha den ene “orgasmen” etter den andre, mens andre barn ble beskuet å ha opptil 26 orgasmer i løpet av et døgn.
Som Sarah Goode skriver i sin bok “Paedophiles in Society” – i siviliserte land finnes det et ord for alt dette, og ordet er ikke vitenskap.
På denne bølgen av seksuell frigjøring surfet de pedofile, og organisasjoner som kjempet for deres påståtte rett til å seksuelt misbruke barn dukket opp i alle land. I USA var det for eksempel en organisasjon ved navn René Guyon Society. Den hadde som motto – “sex before eight, or else it’s too late”.
Saken ble fremstilt som om det var barnas frigjøring det var snakk om. Dermed måtte seksuell lavalder forsvinne så barna kunne uttrykke seg fritt seksuelt med hvem de måtte ønske – uansett alder. Barn var dessuten seksuelle individer som søkte sex med voksne, og så lenge vold ikke var med i bildet burde pedofili avkriminaliseres så barna kunne frigjøres fra den puritanske undertrykkelsen.
Ofte ble de samme argumentene som homofile brukte for å få gjennomslag for sine rettigheter benyttet, men mer enn noe tok pedofile organisasjoner i bruk studier som var basert på Kinseys arbeide. Nå er ikke dette studier i ordets rette forstand, derimot kan man se dem som en videreføring av Kinseys arbeidsmetoder. Beskrivelser fra pedofile som fortalte om hvordan barna likte å bli seksuelt misbrukt.
Den nederlandske sexologen Frits Bernard ble tidlig kjent som grunnleggeren av pedofili-aktivisme i Europa, og allerede på 50-tallet lagde han en organisasjon for pedofile. Han blir beskrevet som en militant pedofili-aktivist.
Bernard lagde studier som for eksempel “Sex with children”. Den hevdet blant annet at pedofile “forhold” var viktig for barnets utvikling, og overgrepene ble fremstilt som villige forhold barna ønsket og hadde stor glede av.
PIE og Swansea-konferansens foredragsholdere
I England ble PIE startet i 1974. Organisasjonen hadde som målsetning å frigjøre barn og voksne fra den seksuelle undertrykkelsen, og det gjennom aktivt arbeide for aksept og avkriminalisering av pedofile overgrep. For barn hadde en soleklar rett til å ha sex med hvem de ville, uansett alder kan du skjønne.
Folk hadde på den tiden et bilde av pedofile som noen gamle griser som gjemte seg i skyggene, men når PIE kom frem i media fikk folk se en gruppe av hovedsakelig akademikere fra 30 år og oppover.
Cambridge-utdannede Tom O’Carroll ble etter en stund leder av PIE, og han mente organisasjonen burde ha et mer aggressivt trykk i forhold til media og samfunnet. Uken før konferansen i Swansea skulle han få sitt ønske om mediedekning oppfylt.
The Guardian kom ut med artikler som “Conference ban puts paedophile group further into cold”, og “Paedophile conference plans ‘age of consent’ meeting“, mens andre aviser fylte på med artikler om de andre foredragsholderne som skulle komme.
En av dem var sexologen Frits Bernard. Han holdt foredrag om hvordan barn ønsket sex med voksne. Hvor ufarlig det var. Hvor bra det var for barnet.
En annen var den katolske presten Michael Ingram. Han fortalte og om hvor ufarlig og bra det var for barn å ha sex med voksne, og dokumentasjonen på det var som alltid hentet fra overgripere. Ingram ble forøvrig dømt for å ha seksuelt misbrukt 6 unge gutter, men døde før han ble fengslet. Han ble funnet i sin bil som hadde kjørt inn i en fjellvegg.
Grasrota slår tilbake
Et interessant aspekt er hvordan PIE ble stanset av “vanlige” folk. Det var ikke akademikere og politikere som stoppet dem med faglig og annen tyngde de måtte ha. Nei, det var mødre som gikk til motdemonstrasjoner og kastet råtten mat på medlemmene, og det var folk som streiket på hotellene der PIE forsøkte å holde sine møter.
Ved universitetet i Swansea truet og arbeiderne med streik. Ikke akademikerne, men derimot de i mer teknisk-administrative stillinger som kjøkkenpersonalet. Talspersonen for arbeidernes union kom ut og sa: “Vi kommer ikke til å bære, rengjøre eller servere for de.”
“Vi kan ikke nekte de å komme, men vi kan nekte å servere dem“, sa arbeiderne ved Shawsberry hotell i London, hvor PIE var booket inn senere samme måned. Andre steder ble medlemmene av PIE angrepet av sinte mødre. Som Daily Mirror skrev ble de dyttet, sparket, slått, klort og spyttet på, under en kryssild av stinkbomber, råtten frukt, egg og røykbomber.
O’Carroll fortsatte sin kamp for “pedofil frigjøring”, men hans navn var nå kjent og få ville assosieres med ham. Så arbeidet fortsatte mer i mørket og i 1984 ble PIE nedlagt. En stor andel av medlemmene, slik som de to i videoen over, var da fengslet – dømt for seksuelle overgrep mot barn eller besittelse og distribusjon av overgrepsbilder. O’Carroll gikk i årene fremover inn og ut av fengsel, hovedsaklig for besittelse og distribusjon av overgrepsmateriale. Deler av det var av babyer som ble seksuelt torturert.
Historien om PIE er utrolig. Den inneholder kjente politikere og andre personer høyt oppe i samfunnet som var en del av gruppens støttespillere. I dokumentaren “Spies Lords and Predators UK” får vi innblikk i det, samt se O’Carroll bli intervjuet.
Når det gjelder Thore Langfeldts foredrag i Swansea, så endte det med disse ordene: Hvis vi skal vise respekt for barns følelser og emosjoner, kan vi ikke se på seksuelle interaksjoner med barn som en forbrytelse.
Om Langfeldt traff O’Carroll i Swansea er uvisst, men to år senere møttes de – og denne gangen var det en mer intim affære i Oslo hvor kun 20-30 personer var tilstede. Pedofil Arbeidsgruppe ved Oslo universitet var arrangør.
Can you get in touch with me? I'd like to talk with you - Contact @ Reduxx . Info