Thore Langfeldt – en tidslinje. Del 2
DEL 2 – Norges pedofile frigjøring og Thore Langfeldt
I 1980 hadde Tom O’Carroll store ambisjoner for PIE. Han sendte dermed et brev til alle de kjente pedofili-organisasjonene i Europa, samt prominente personer innen miljøet som Frits Bernard. Der foreslo han pompøst en “transnasjonal føderasjon” hvor pedofile samlet kunne jobbe for sine rettigheter.
I Oslo landet brevet hos Pedofil Arbeidsgruppe ved universitetet i Oslo (NAFP), som da var norges variant av PIE. Organisasjonen blir i boken “Child Pornography: Crime, Computers and Society” beskrevet som et av de sterkeste og mest etablerte nettverk for pedofile i Europa.
O’Carroll var allerede godt kjent med NAFP. Året før hadde han vært i Oslo og holdt foredrag på en konferanse NAFP arrangerte som het “Amnesty for Love and affection”. Der var han representanten for PIE, og sammen med andre foredragsholdere som Bernard og Thore Langfeldt ble konferansen avholdt på Viking Hotel og samfunnshuset på Arbeidersamfunnets plass.
Under overskriften “Norway – It’s a knock out”, beskrev medlemsbladet til PIE Oslo-besøket til O’Carroll på denne måten:
Went to conference with German, Swedish and Dutch delegates called ‘Amnesty for Love and Attraction’ in Oslo, organised by Norwegian Paedophile Group, NAFP. Much of it in English.
Papers by psychologists Thore Langfeldt of Norway, and Frits Bernard.
New international group to be set up, provisionally entitled Amnesty for Child Sexuality (ACS).
Tom went to see a Danish film called You Are Not Alone, about a school rebellion against sexual oppression imposed by teachers. ‘The main feature was a loving relationship between two boys, one about 15, the other 11 – and very much pre-pubertal. The erotic scenes between these two were astonishingly frank for a publicly licensed film, and at the same time beautifully tender.
Filmen O’Carroll så kom i søkelyset gjennom dansk TV2s dokumentar “De misbrugte filmbørn“. Der vises historien til noen av de 6 menn og 15 kvinner som har kommet ut og fortalt om seksuelt misbruk fra regissøren Lasse Nilsen under innspilling av hans filmer. Saken har blitt en stor skandale i Danmark, men som alltid finnes det en sexolog fra 70-tallet som kan gi moralsk støtte til overgriperen.
Lasse Nielsen har dog én ven, som med fynd og klem bakker ham op. Han hedder Bent Petersen, er både psykolog og sexolog og trods sine 75 år stadig praktiserende i en klinik i København. – Omstridt psykolog forsvarer Lasse Nielsen
Langfeldt og NAFP gjennom 70-tallet
I følge NAFP sitt første medlemsblad fra 1975 står det at Langfeldt lovte å bistå organisasjonen med faglige råd. Hans kontakt med gruppen må ha vært tett, da bladet og viste til fremtidige artikler Langfeldt skulle komme med i norsk media.
En av de artiklene kom kort tid etter i Lov og Rett, og der skrev Langfeldt om hvor vanskelig det var for pedofile som ble arrestert for å ha overgrepet mindreårige. Dette beskrev han som frivillige “seksuelle forhold”, og de “dramatiske ettervirkningene” var størst for dem som jobbet med barn og ungdom. Medfølelsen var hos overgriperen.
I tillegg fikk folk servert argumentet om den mindreårige som ofte ble skadet – men kun da som følge av rettsforfølgelsen og tapet av noen som kanskje var den mindreåriges beste venn.
Faktisk så skrev Langfeldt at guttebarn som ble seksuelt misbrukt, noe han beskrev som “homofile forhold”, hadde større sosial tilpasningsevne enn sine jevnaldrende. Nøyaktig det samme som Kinsey hevdet. Pedofili-aktivisten Bernard ble forøvrig brukt som kilde når Langfeldt skrev at slike “forhold” mellom barn og voksne var “meget vanlig”. På bakgrunn av alt dette var hans konklusjon at lovgivningen på området var bygd på foreldete forestillinger om seksualitet som ikke sto i samsvar med vitenskapen.
NAFP hadde forankring i det akademiske miljø, og lederen som var lektor hos Norsk Geofysisk institutt gjorde studier for blant annet Meteorologisk institutt. Samtidig var han og skribent for medlemsbladet til PIE.
I 1975 kom Dagbladet med den første av tre lange kronikker skrevet av NAFPs leder. Den første het “Sex med barn”, og pedofili-aktivismen ble utilslørt servert det norske folk.
Hva Dagbladets redaktør Arve Solstad tenkte ved å gi all denne spalteplassen til NAFP er uvisst, men i årene 1975-76 fikk organisasjonen med jevne mellomrom også annonsere i avisen.
Høsten 1975 kom Langfeldt så med en artikkel hos Dagbladet, hvor han fortalte om de “tragiske konsekvensene” av rettsforfølgelsen mot en mann på snart 40 som hadde et “gjensidig forhold” med en mindreårig gutt. Langfeldt lot overgriperen være sannhetsvitnet, og gjennom en sosialpornografisk historie av de sjeldne serverte han overgriperens fortelling som da skulle overbevise folk om at slike “gjensidige forhold” var helt normalt.
Samme høst sendte NAFP et brev til Justisdepartementet hvor de foreslo å senke den seksuelle lavalderen, og at “frivillige forhold” mellom barn og voksne skulle fritas fra straffeforfølgelse. Langfeldts artikler ble brukt som dokumentasjon på at slike “forhold” hadde positiv innvirkning på barnet. NAFP fikk et møte med Justisdepartementet, og der var Langfeldt med og fortalte om de såkalte frivillige forholdene, samt hvilken negativ innvirkning straffeforfølgelse av de innebar.
To år senere kom Langfeldt tilbake fra konferansen i Swansea, og han skrev en artikkel i Arbeiderbladet hvor han fortalte om hva han der hadde lært. Seksuelle overgrep ble beskrevet som gjensidig kjærlighet barna ikke tok skade av, for som alltid var det samfunnets reaksjon som utløste negative ettervirkninger. Og nok en gang kom fortellingen om at dette handler om barnas rettigheter. Deres behov og ønske om å ha sex med med voksne, og en straffelov som hindrer det.
Samme høst skrev Langfeldt så en artikkel for pornobladet Lek, hvor han fortalte om hvor vanlig analsex er for barn, hvor viktig det er for barn å onanere og at det “er naturlig at voksne kan tenne på sex og også seksuelle utspill eller sex-leker hos barn”.
“Mange voksne blir redde når de oppdager at seksuelle leker hos barn, eller fra barn, også pirrer dem selv, og noen voksne reagerer med sinne for å undertrykke sin egen seksualitet, som de er redde for”, kunne han meddele. Artikkelen var illustrert med store nærbilder av små jenters kjønnsorgan, med disse ordene under: “Som disse bildene viser, får også småpiker erigert klitoris. Vi beklager at vi ikke har tilsvarende bilder av gutter.”
Langfeldt fikk naturlig nok sterk kritikk for sine utsagn, ikke minst for at han gjennom sin artikkel gikk god for bruk av overgrepsbilder. I et svar hos VG sa han at han hadde blitt “misforstått og politisk forvrengt.”
Samtidig som Langfeldt klaget sitt nød til VG over å være urettmessig uthengt, fortalte han til avisen at en del barn hadde “sterke seksuelle ønsker overfor voksne”, for så å slenge på at undersøkelser fra Svansea-konferansen viste at barn ikke tok skade av “gjensidige kjærlighetsforhold” med voksne. Og dette var helt normalt, millioner av slike forhold fantes, hevdet Langfeldt.
Når VG spurte om han mente barn og voksne skulle ha seksuelle forhold, var svaret: “Jeg mener ikke at de skal ha det. Jeg forsøker bare å belyse at en del voksne/barn har slike forhold. Og jeg belyser dette utfra at barn er en undertrykt gruppe. En gruppe man har visst lite om hva seksuelle følelser og behov angår. La meg understreke at jeg personlig arbeider for barns rettigheter og mot undertrykkelse av barn.”
Året etter kom det artikler i pressen om barneprostitusjon i Oslo, og for Langfeldt var det et tegn på barns undertrykte seksuelle behov. I en artikkel i Dagbladet ble folk opplyst om at han var sterk motstander av seksuell lavalder. Kundene – eller overgriperne, ja de ble fremstilt som ulykkelige sjeler som ikke burde arresteres.
Oktober og november samme året kom så to artikler i kontaktbladet Kontakt, hvor Langfeldt skrev om pedofili. I del to kunne folk nok en gang stifte bekjentskap med hans ønske om å avkriminalisere pedofile handlinger.
“Vår lovgivning om seksuelle forhold mellom unge og eldre bygger ikke på vitenskapelige data om seksuelle skadevirkninger i slike forhold. Lovgivningen bygger ene og alene på fordommer og tilfeldige antagelser. Det er derfor uansvarlig å opprettholde en seksuallovgivning som kun skader både den voksne og ikke minst den unge, og som ikke har noen positive sider å vise til“, skrev han.
Artikkelen var fylt opp av Langfeldts varemerke på den tiden – anekdotiske historier om positive seksuelle “forhold” mellom barn og voksne. Den avsluttes med påstanden om at verken unge eller voksne tar skade av seksuelle opplevelser sammen, men der hvor straffesak reises skapes det utfra det skader for livet.
Så kom 1979 og konferansen til NAFP i Oslo, hvor Langfeldt var trekkplastret sammen med pedofili-aktivistene O’Carroll og Bernard. Det var da alment kjent hvor skandalisert O’Carroll var i England, og det var nettopp hva han var invitert for å snakke om.
Der ble det diskutert hvordan arbeidet for barn og pedofiles frigjøring kunne fortsette, og forslag om å lage en internasjonal organisasjon under navnet “Amnesty for Child Sexuality” ble debattert. Langfeldt holdt et innlegg om barns undertrykte seksualitet som ikke burde kriminaliseres.
Årene gikk og i 1982 kom pornobladet Aktuell Rapport ut med en artikkel som var en knusende kritikk av NAFP. Den vakte oppsikt og flere aviser kom også med artikler om organisasjonen. Langfeldt som hadde blitt nevnt i Aktuell Rapport som ildsjel bak gruppen, gikk ut og sa han aldri hadde hatt noe med NAFP å gjøre og at han ville søke erstatning.
Dessverre for Langfeldt finnes det både bilder og annen dokumentasjon på at det motsatte er tilfelle.
NAFP ble nedlagt året etter, men tilbake lå et stort nettverk som var klart når internett kom noen år senere.
Når det gjelder Langfeldt så er det ikke til å komme forbi at han blir sett på som en av de store helter hos pedofili-aktivister. Blant annet er hans foredrag fra Swansea brukt som kilde i O’Carrolls bok “Paedophilia: The Radical Case“. Faktisk er Langfeldt en av de mest siterte innen akademisk pro-pedofil litteratur, og man må spørre seg hvorfor det skjer.
I boken “Paedophiles in Society” kan man lese dette:
The key contribution of Kinsey was not to instigate but to popularize the idea of adult sexual contact with children and, within that, the notion that children, from birth, are sexual agents who have the capacity to be willing participants in sexual encounters with adults. This approach can be easily identified in the work of Langfeldt, Sandfort, Brongersma, Martinson, Yates and others.