Thore Langfeldt – en tidslinje. Del 3
DEL 3 – En barnepsykiater søker ro
I 2018 ble Norges barnevern nok en gang internasjonalt kjent gjennom en skandaløs sak. En barnepsykiater som Oslo tingrett har nedlagt forbud mot å gjengi navnet på, som i flere år jobbet som sakkyndig og fagkyndig i barnevern og barnefordelingssaker, ble dømt til to års fengsel for indirekte overgrep mot barn.
Dommen mot barnepsykiateren gir et innsyn i en langvarig forstyrrelse av ondskap.
Han hadde gjennom 20 år sett på bilder og videoer hvor barn ble grovt seksuelt misbrukt. Når han endelig ble tatt, var han i besittelse av 200 000 bilder og over 12 000 videoer med en samlet spilletid på nesten et halvt år. Mye av dette delte han med andre på nettet.
Materialet inneholdt grove seksuelle overgrep utført av voksne mot barn. Det var spedbarn som ble torturert, barn som ble bundet fast og seksuelt misbrukt, og guttebarn som ble voldtatt analt.
Barnepsykiateren sa i retten det ga han ro i kroppen å se på slikt før han sovnet om kveldene.
Samtidig som han fikk ro i kroppen av å se barn bli brutalt ødelagt, hadde han selv to barn som var 8 år gamle når han ble pågrepet. De var kjøpt fra en surrogatmor i India.
I dommen mot barnepsykiateren står det at han “til en viss grad bagatelliserer sine handlinger” – han har med andre ord ikke skjønt alvorligheten av hva han har gjort, noe som er en kraftig risikofaktor for fremtidige forbrytelser av samme art, eller verre. Han var og uenig i at hans grove misbruk av barn gjennom minst 20 år fortjente den lille straffen han fikk, så han anket dommen.
Når barnepsykiateren slipper ut av fengsel vil han fortsatt få ha omsorgen for barna han har kjøpt.
Langfeldts rolle
Margaret Hennum skrev dette om saken på Facebook:
“Denne farsrolla gjer Thore Langfeldt aktuell i rettsaka. Spesialisten i klinisk psykologi og klinisk sexologi kjenner den tiltalde godt, og han meiner dei to småborna framleis må få vere hjå den pedofile overgrepsnytande far sin.”
Langfeldt ble intervjuet av BBC om saken, og ikledde seg en rolle som innehaver av den korrekte moral. Vi andre led i følge Langfeldt av et manglende moralske kompass, og han beskrev folks reaksjon til at barnepsykiateren fikk beholde barna som “moral outrage” og “moral panic”.
I tillegg mente Langfeldt at vi ikke bør grave i barnevernets pedofili-skandaler, for da vil systemet kollapse. “Let the sleeping dog sleep”, sa han.
Barnepsykiateren gikk i flere år til behandling hos Langfeldt. Sannsynligheten for at han tittet innom nettsiden til klinikken som Langfeldt driver er dermed tilstede.
Kanskje fant han der en bok som blir anbefalt. Eller kanskje ble han av Langfeldt anbefalt å lese den – for som det står på nettsiden til Institutt for klinisk sexologi og terapi:
De siste delene er viet til andre sex-relaterte emner, inkludert sex-terapi, erotikk, opphisselse, barneseksualitet og pedofili. Denne boken vil vise seg å være nyttig for psykologer, sosiologer, psykiatere, behandlere og andre kliniske arbeidstakere.
Og med den er vi tilbake der vi startet. For dette er boken med foredragene som ble holdt ved Swansea-konferansen i 1977.
Hva Langfeldt anbefaler fagfolk å lese
Boken som kom ut etter konferansen i Swansea heter “Love and Attraction”, og vil du se akademisk pedofili-aktivisme er den å anbefale. Det er en bok som uten hemninger oppfordrer til å se på seksuelle overgrep mot barn som frivillige forhold som gagner barnet. Derfor finner du ikke et eneste kapittel i den som omhandler skadevirkninger av overgrep. Å beskrive boken som drøy ville være en kraftig bagatellisering av de overgrepstøttende holdninger den serverer.
Langfeldts bidrag til boken går i Alfred Kinseys fotspor, og er dermed en fortelling om hvordan barn fra spedbarnsalder lett kan få orgasme. Ofte har barn sex med hverandre, og da danner de vanligvis små grupper hvor barna masturberer hverandre, har analsex eller femoralt samleie, hevdes det.
Barn har erotiske fantasier, og for nesten alle barn er de incest eller homoerotiske, kan man og lese. Ord som vel må kunne sies å være den ultimate drøm for foreldre som har tanker om å seksuelt misbruke sine barn.
Langfeldt forteller og om en heller urovekkende “muscular therapy” i nedre del av mageregionen, som hos små barn automatisk skal gi en økning i bekkenblodstrømmen og dermed gi “erection and lubrication”.
Som Kinsey lar han overgriperen være den som skal lære oss om barns seksualitet, for Langfeldt tar og i bruk rapporter fra pedofile, slik som når han forteller om homoseksuelle “forhold” mellom 12-åringer og voksne menn, noe som er mer kjent som seksuelle overgrep.
Den overordnede meningen i Langfeldts kapittel er at seksuell berøring av barn er positivt og hjelpsomt. Hvis du derimot ikke berører barn seksuelt, assosieres det med å være gammeldags og full av en skam som ødelegger barnet.
Langfeldts kapittel er ofte vist til når kritikken mot boken kommer, slik som når en psykoterapeut ved Cambridge universitets avdeling for “Child care and development” evaluerte den. Han viser blant annet til hvordan Langfeldt ikke skiller mellom barn og voksnes forståelse av sex.
Hele kapitlet avsluttet med en konklusjon hvor Langfeldt skriver at “hvis vi skal ta hensyn til barnas følelser, kan vi ikke anse seksuelle interaksjoner med barn som en forbrytelse.”
Neste kapittel er fra den militante pedofili-aktivisten Frits Bernard, og der kan man lese at barn opplever seksuell kontakt med voksne som positivt, og barn som blir misbrukt blir ikke mer nevrotiske enn den gjennomsnittlige person. Det er ikke snakk om at de føler det traumatisk eller blir skremt av den voksne, og noen ganger blir det til vennskap som varer livet ut. Samfunnets holdning til dette har en negativ effekt, og for å gjøre det klart snakker han om barn på 4-5 år og oppover.
Så kommer et kapittel fra Larry Constantine, og der kan man lese at barns fundamentale rettigheter handler om deres rett til å være seksuelle, deres rett til å ha seksuelt materiale i form av pornoblader, og ikke minst deres rett til å produsere og distribuere slikt materiale..
Constantine hevder og at “konseptet” om at det er seksuelt misbruk, er bygd på tanken om at barn ikke er seksuelle eller har seksuelle rettigheter.
Man kan lese at seksuelle overgrep har små eller ingen negative effekter for barnet, og hvis så skulle skje er det relatert til å gi barnet skamfølelse, eller at barnet har for lite kunnskap om sex. Hvis man derimot tar hensyn til disse faktorene er sex med et barn fult mulig, sier Constantine.
Og som alltid blir illusjonen om at det handler om barnas rettigheter servert, gjennom påstander om at et rasjonelt lovverk burde se at dette handler om barnas rett til å ha sex med hvem de vil. Uansett alder.
Constantine beskriver incest som barnas rettighet til å ha sex med hvem de måtte ønske, og det gjør selvfølgelig ingen skade, selv når det foregår over lang tid. Tvert imot ser mange barn på dette som positivt, kan man lese i boken som er anbefalt av Institutt for klinisk sexologi og terapi.
Så kommer et kapittel fra Michael Ingram – den katolske presten som ble dømt for å ha misbrukt 6 unge gutter.
Tittelen viser hva man har i vente – “The participating victim: A study of sexual offences against pre-pubertal boys”, heter hans kapittel. Her er fortellingen at pedofile føler en dyp kjærlighet for barn, og det samme skjer fra barnas side.
Barna forfører de voksne og nyter det som skjer, men hvis politi og familie finner ut hva som har skjedd vil de oppleve store lidelser, kan man og lese.
Boken avsluttes med et avsnitt fra Ken Plummers, og det er som hva man kan forvente fra en person som var medlem av PIE i mange år. Han beskriver for eksempel overgrep mot et 6 år gammelt barn som et “forhold” og setter gjerne hermetegn rundt ordet “offer”.
Han forsøker å vise oss alle hva pedofili er og ikke er, og det er samme regla som fra resten. Barn tar ikke skade av sex med en voksen, det er samfunnets reaksjoner som skaper skade, og som regel er det til stor nytte og glede for barn.
Barna inviterer til sex med den voksne, “and most children could have avoided the experience if they wanted to.”
Det er bare ikke til å tro hva man leser, og alt dette anbefales av Langfeldt og hans klinikk.
De relevante kapitler finnes i sin helhet på Ian Pace sin blogg “Desiring Progress“.
Etterord
At seksuelt misbruk av barn gir store skadevirkninger har vært grundig dokumentert i lange tider. Allerede i 1860 kom den franske legen Auguste Ambroise Tardieu ut med en studie som het “A Medico-legal Study of Cruelty and Brutal treatment Inflicted on Children”. Den blir regnet som verdens første studie om seksuelt misbruk av barn. På 1920-tallet ble det stor økning i studier på dette, og når 70-tallet kom var det forlengst stadfestet at seksuelle overgrep mot barn ga store skader.
Men så var en liten gruppe akademikere som valgte en annen vei.
Det var personer som som blant annet Alfred Kinsey og Thore Langfeldt. Begge serverte de påstander om at barn er hyperseksuelle fra første dag – og at sex med voksne gagner de. Begge underbygde det med “observasjoner” gjort av overgripere. Kinseys overgripere brukte stoppeklokke for å sjekke hvor raskt et barn kunne få det som ble beskrevet som orgasme. Gråt, skrik – kraftige krampetrekninger.
Det er på tide med et paradigmeskifte, for vi kan ikke bygge vår forståelse av barns seksualitet på ord fra overgripere med stoppeklokke i hånda. Ei heller kan vi akseptere at 70-tallets aktivisme for pedofil frigjøring fortsatt får leve, slik som hos Institutt for klinisk sexologi og terapi, hvor den ekstreme boken blir anbefalt.
Ken Plummers som står ansvarlig for siste kapittel, har i dag dette å si om sitt arbeide på den tiden:
“These early papers from the 1970’s are of some historical interest, but given the changes in the wider world, I believe their conclusions are no longer tenable. I am saddened to think they might have been used to justify child abuse.”
“Given the upsetting nature of this material, I have now removed it from my web site (which had aimed to provide a comprehensive sense of my changing work). I would never want any of my work to be used as a rationale for doing ‘bad things’ – and I regard all coercive, abusive, violent and exploitative sexuality as a ‘bad thing’. I am sorry if my early work has impacted anyone negatively this way, or if it has encouraged this.”
Før denne bloggposten avsluttes tar jeg en rask titt på Langfeldts private nettsted, hvor jeg finner tegninger av barn som har sex. De er fra hans private samling står det.
Ved ett av de skriver Langfeldt at “Mihaly ble tydeligvis ikke skadet av å ruunke sammen med vennene sine.”
Tegningen er av en voksen mann og en liten gutt.